Forsøksserien er finansiert av Forprosjektet ‘Problemugrasene Svartsøtvier og Begersøtvier – økt kunnskap om biologi, omfang og integrerte bekjempingsmetoder’ finansiert av Forskningsmidlene for jordbruk og matindustri (FFL/JA).
Formål
Teste falsk såbed med og uten dekking med fiberduk etterfulgt av ugrasmiddel (glyfosat eller Maister) mot søtvier før såing av kultur (reddik). Hypotesene er : 1) fiberduk vil føre til raskere oppspiring av søtvier-arter (svartsøtvier og begersøtvier, hhv. Solanum nigrum L. og S. physalifolium Rusby = S. nitidibaccatum Bitter) slik at bekjemping før såing kan skje raskere enn uten duk, 2) MaisTer WG er like effektivt som glyfosat i bekjempelsen av søtvier før såing. Forsøk i 2021 viste svært god effekt av MaisTer WG på svartsøtvier og alle andre ugras (Tørresen et al. 2022).
Kommentarer ved Therese With Berge, NIBIO Bioteknologi og Plantehelse
Søtvier-artene regnes som varmekjære. Det var derfor forventet at rutene med fiberduk skulle få varmere mikroklima og dermed raskere oppkomst av søtvier-artene (og andre arter), og dermed tidligere ugrasregistrering, sprøyting (planlagt tidspunkt var frøbladstadiet til søtvier) og såing av kulturen. Men slik ble det ikke. Grunnen til det kan være at det var svært varmt uansett i denne perioden. Derfor ble alle ruter i forsøket registrert for ugras samtidig.
For hønsegras var det 6. juli, dvs. etter 9 dager med/uten duk, flere planter pr kvadratmeter der det hadde vært duk (5,2 planter pr kvm) sammenlignet med uten duk (0.7 planter pr kvm). Ifølge Korsmo-plansjene (Korsmo, Vidme og Fyks) er hønsegras-artene ikke spesielt varmekjære. Det var ingen forskjell i antall svartsøtvier, beger-søtvier, hønsehirse, meldestokk, då-arter og sum alle ugras mellom ledd med versus uten duk. Det var det heller ikke for resterende arter, dvs. vassarve, tungras, vindel-slirekne, tunbalderbrå og gjetertaske. Det samme gjaldt for dekningsgrad for de to søtvier-artene (begge 0 % både med og uten duk), meldestokk (0.21 % både med og uten duk) og hønsehirse (0.29 % både med og uten duk).
Den 25. juli, dvs. drøyt 2 uker etter sprøyting, var dekningsgrad for ugras ikke forskjellig mellom de to ugrasmidlene. Både svartsøtvier og begersøtvier hadde 0 prosent dekning, mens både vindelslirekne og sum ugras var 0,1 prosent i samtlige ruter. Det var også enkeltplanter av hønsegras, meldestokk og hønsehirse.
Den 10. august, dvs. drøyt 4 uker etter sprøyting, var det sikker forskjell i antall planter av vindelslirekne og sum alle ugras mellom de to ugrasmidlene. MaisTer ga dårligere effekt enn glyfosat. Andre arter i feltet på dette tidspunktet var svartsøtvier, beger-søtvier, meldestokk, vassarve, hønsegras, tungras, rødtvetann, vindelslirekne, tunbalderbrå, åkersvineblom, jordrøyk, tunrapp og hønsehirse og «blåmelde».
Den 10. august, dvs. drøyt 4 uker etter sprøyting, var det sikker forskjell i dekningsgrad for kultur, barmark og nesten for vindelslirekne etter de to ulike ugrasmidlene benyttet før såing. Men ingen forskjell for resterende ugrasarter eller sum alle ugras. Både svartsøtvier og begersøtvier hadde 0 % dekning. MaisTer hadde noe lavere dekningsgrad av kulturen enn glyfosat. For barmark var det vice versa.
