Det har de siste par årene vært mye snakk om fangvekster i korn, men fangvekster er ikke noe nytt. Det var også i fokus i en periode på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Den gangen var det stort fokus på næringsfangst og forurensing av bekker og vann, og lite på fordelene bonden hadde av å så inn fangvekster. Dermed ble dette faset ut etter hvert som interessen dalte og tilskuddene forvant.

Nå er det derimot mer søkelys på agronomien og nytteverdien av disse vekstene. To av de viktigste argumentene for å så inn fangvekster er å bedre jordstruktur, og å bygge opp moldinnhold i jorden. For noen måneder siden la NIBIO ut en rapport som peker på fangvekster som en av de beste måtene å binde karbon i jord.


Begrepsavklaring

Det finnes en haug med ulike begreper som brukes om hverandre og det kan derfor være greit å for å rydde litt i «Fangvekstskuffen»:

Fangvekst - vekst som såes for å ta opp resterende næring i jorda etter at hovedkulturen har avsluttet veksten
Dekkvekst – korn og grønnfor som såes sammen med eng, for å kunne ta en større avling i gjenleggsåret.
Mellomvekst, Ettervekst – vekst som såes på våren eller sommeren og som skal gi et grønt plantedekke etter høsting av hovedkulturen.
Underkultur – såes sammen med eller kort tid etter hovedkulturen. Har ofte vært brukt om raigras og om kløver og nitrogenfikserende vekster i økologisk korn.
Grønngjødsling - et plantedekke som har som hovedformål å samle opp næring til neste sesongs kulturvekst. Ofte er det ingen vekst som gir avling dette året.

Videre i artikkelen brukes begrepet "fangvekster" som en samlebetegnelse for alle disse variantene.


Fordeler og ulemper
Fordelene med å så inn fangvekster varierer med hvilke arter og etableringsmetoder som brukes, samt hvor vellykket etableringen blir. God etablering og lang veksttid er grunnleggende forutsetninger. I Trøndelag kan man nok først og fremst få positive effekter i form av binding av karbon og oppbygging av organisk materiale, fangst av næringsstoffer, unngå erosjon, begrense ugras og evt. som høstbeite. I områder med lengre veksttid vil det også være en effekt på jordstruktur i ulike jordlag, i tillegg til at plantene kan hente opp fosfor og andre næringsstoffer fra dypere jordlag, som kan bli tilgjengelig for neste års kulturvekst.


Selv om fangvekster har mange fordeler, kan det også en bakside. Fangveksten kan være utfordrende å etablere, særlig utover sommeren. Det ønskes ikke at fangveksten skal konkurrere med kulturveksten. For å unngå dette er det svært viktig å velge riktig art og sort, samt riktig etableringsmetode. Fangvekster kan også være utfordrende hvis kornet går i legde.
Dyrker man kål eller oljevekster må man også merke seg at noen av de typiske fangvekstene er korsblomstra, og mottagelig for klumprot.
Ved ugrassprøyting må man vurdere valg av plantevernmiddel. Har man f.eks. vårsådd raigras som fangvekst, vil det være noen plantevernmidler som ikke kan brukes. Planlegger man å etablere fangvekster på sommeren skal man være obs på ettervirkning av ugrasmidlene. Noen kan ha spirehemmende virkning på enkelte arter. Vi i NLR har en oversikt over noen av midlene som kan brukes.


Etablering
Det er i hovedsak tre tidspunkter å etablere fangvekster på; ved såing, før høsting og etter høsting av kulturveksten.

Det er grasartene som er mest aktuelt å så på våren, og flerårig og italiensk raigras er nok de som er best egna med tanke på målene vi har for veksten. Disse kan sås sammen med kornet eller ved 3-4 bladstadiet, f.eks. ved ei ugrasharving. De fleste andre vekstene bør sås på sommeren, før tresking. I Trøndelag er sesongen stort sett for kort til å så etter tresking og få nok veksttid. Ved såing før tresking kan det benyttes en gjødselspreder, men ikke alle frø og frøblandinger er egnet for dette. Ved såing på denne måten er man avhengig av nedbør og fuktige forhold i etterkant for å sikre etablering. Selv i Trøndelag kan dette være problematisk nok. I 2018 og 2019 ble det gjennomført forsøk med ulike arter og såtidspunkt i Stjørdalsområdet. Begge årene ble etableringen tilnærmet null i de rutene hvor frøene ble spredd på overflaten, selv om det i 2019 i alle fall var fuktig nok ved såing. De vårsådde vekstene hadde derimot relativt god etablering. Ved etablering på våren er det viktig å begrense såmengden, i raigras er 0,5 kg/dekar nok.


Hvilke arter skal vi velge?
Listen over arter som brukes som fangvekster er lang, og den blir stadig lengre. Mange lager sine egne blandinger, men man får også kjøpt ferdige frøblandinger tilpasset dette. Det er viktig å tenke på hvilke egenskaper som ønskes når arten skal velges. De viktigste egenskapene for oss er rask og god vekst på høsten, sikker etablering, ikke konkurranse med kulturveksten. De vanligste fangvekstblandingene inneholder italiensk raigras, eventuelt i blanding med kvitkløver, eller oljereddik, vikker, honningurt, raigras og blodkløver. Det varier noe hvilke arter som er med.

Erfaringene med fangvekster i Trøndelag litt begrenset, men det er mye som tyder på at raigras sådd på våren er den sikreste og mest effektive fangveksten hos oss. Det jobbes med å få på plass mer kunnskap om fangvekster i Trøndelag. Vi får ei god etablering uten at det konkurrerer særlig med kornet. Raigraset vokser også raskt etter tresking.

Økonomisk kommer raigras godt ut, med bare en brøkdel av kostnaden sammenlignet med de andre frøblandingene. Hvis en i tillegg tar risikoen ved etablering av de andre fangvekstblandingene i betraktning, blir forskjellen enda større.

Bilde51
En raigrasplante i oktober. Sådd sammen med kornet i slutten på april.