Denne artikkelen ble først publisert i medlemsbladet Agronominytt 12/2021.
Fra øyemål til navigasjonshjelp
Noen har et fryktelig godt øyemål og føler god kontroll på å holde rett avstand mellom dragene under for eksempel spredning av mineralgjødsel eller sprøyting. Andre føler et behov for å sette seg opp markeringsstikker eller lignende som man sikter på. Det å sette opp markeringsstikker er et eksempel på tiltak for å være mer presis, og kan på sett og vis kalles presisjonslandbruk. Men i dag finnes det hjelpemidler i form av usynlige signaler som tas inn via ei antenne og gjør dem til synlige kjørelinjer i en skjerm. Disse kjørelinjene kan man styre etter manuelt eller man kan la elektronikken styre traktoren for seg. På folkemunne kaller vi det for GPS, og er på mange måter det man oppfatter at presisjonslandbruk er blitt i dag. Dette er et hjelpemiddel som selv de med godt øyemål vil kunne ha nytte av å installere i sin traktor.
Fra sporfølger til autostyring
Det finnes mye å velge blant når det kommer til GPS-utstyr, og det kan fort bli forvirrende når et valg skal tas. Å investere i ny traktor for å komme i gang er ikke nødvendig. Man kan montere GPS på alt fra den minste bakhjulstrekkeren fra 80-tallet til den nyeste investeringen gjort for bare noen år siden. Med det enkleste GPS-utstyret er det nok å ha en plass å sette antenna, finne egnet plassering av ledningsnett og skjerm og et uttak å hente strøm fra.
Sporfølger
Av det enkleste utstyret er en sporfølger det mest aktuelle. Et slikt system består av nettopp de komponenter som beskrevet over: antenne, ledningsnett og en skjerm. Her er prinsippet at man styrer etter anvisning fra lysdioder eller piler på skjermen, slik at man holder seg på kjørelinja. Slike systemer kan fungerer godt til å kjøre rette drag med mineralgjødselspreder og sprøyte, eller hvis man vil splitte en teig under slåtten. Her kommer man ofte unna med en engangskostnad på i underkant av 20 000,- + mva, noe som vil forsvare seg hos de aller fleste med noenlunde aktiv drift.
Eksempel på hvordan en sporfølger kan se ut. I skjermen gjør man innstillinger og ser kartbildet, mens lysdiodene i toppen viser hvor man ligger i forhold til kjørelinja.
Bilde: Trimble
Autostyring
Ønsker man å ta det et steg videre, kan man kjøpe et system der man setter en enhet på rattet til å styre traktoren for seg, såkalt autostyring. Her er skjermen ofte av den litt mer avanserte utgaven, men det finnes sporfølgere som kan oppgraderes til autostyring slik at man kan beholde den gamle skjermen. Fordelen med autostyring er at man slipper å styre etter kjørelinjene selv, og heller kan konsentrere seg om å styre redskapen. Med slikt system vil prisen gjøre et hopp til ca. 50 000 + mva og oppover, litt avhengig av medfølgende funksjonalitet.
Hjelp til styring av redskap
Når man føler at man mestrer den automatiske styringa av traktoren, kan man se på mulighetene rundt automatisk styring av redskapen. Her finnes mange ulike løsninger for å få til dette, og målet er at samspillet mellom traktor og redskap sørger for at arbeidsoperasjonen blir utført på riktig måte til rett tid og på rett sted. I dag er det vanlig at dette samspillet skjer gjennom ISOBUS, et standardisert system som gjør at kommunikasjon mellom traktor og redskap flyter på tvers av merker og produsenter. ISOBUS-standarden er delt opp i flere ulike «funksjoner» der produsentene velger hvilke funksjoner deres aktuelle produkt skal støtte. Det betyr at både skjermen i hytta og redskapen må ha programvare som støtter hverandre for at det skal fungere. Er man usikker på hvilke redskaper som kan kommunisere med ulike skjermer finnes det en oversikt på denne nettsiden: AEF Database (aef-isobus-database.org) Det krever at man oppretter en gratis brukerkonto for å få tilgang til oversikten.
Hjelp til styring av redskap
Når man føler at man mestrer den automatiske styringa av traktoren, kan man se på mulighetene rundt automatisk styring av redskapen. Her finnes mange ulike løsninger for å få til dette, og målet er at samspillet mellom traktor og redskap sørger for at arbeidsoperasjonen blir utført på riktig måte til rett tid og på rett sted. I dag er det vanlig at dette samspillet skjer gjennom ISOBUS, et standardisert system som gjør at kommunikasjon mellom traktor og redskap flyter på tvers av merker og produsenter. ISOBUS-standarden er delt opp i flere ulike «funksjoner» der produsentene velger hvilke funksjoner deres aktuelle produkt skal støtte. Det betyr at både skjermen i hytta og redskapen må ha programvare som støtter hverandre for at det skal fungere. Er man usikker på hvilke redskaper som kan kommunisere med ulike skjermer finnes det en oversikt på denne nettsiden: AEF Database (aef-isobus-database.org) Det krever at man oppretter en gratis brukerkonto for å få tilgang til oversikten.
Med seksjonskontroll er det lettere å sørge for at man ikke sprer gjødsel med overlapp.
Bilde: Amazone
Variabel tildeling
Det er en kjent sak at vekstforholdene kan variere innad på jordet, og da vil ISOBUS-funksjonen TC-GEO (Task Controller Geo-based), bedre kjent som variabel tildeling, kunne være et godt hjelpemiddel. Her vil man ut fra et tildelingskart kunne variere for eksempel gjødslingen innad på skiftet. Tildelingskartet, som deler jordet inn i ulike soner, må lages i en eller annen egnet programvare og overføres til skjermen i traktoren. Disse sonene får sin verdi med bakgrunn i undersøkelser, vurderinger og analyse. For å tildele en sone en bestemt verdi kan man ta utgangspunkt i systematiske jordprøver som koordinatfestes. Analyseresultatet av disse jordprøvepunktene kobles til det kartet som skal brukes, og programvaren gjør en vurdering av hvordan gjødslingen skal være på jordet. Disse jordprøvepunktene bør være så tett at man har en prøve omtrent pr. 8. dekar. Når posisjonen til traktor og redskap inne på skiftet er kjent gjennom GPS, kan tildelingen av for eksempel gjødsel kunne varieres i de ulike sonene. Oppløsningen på den variable tildelingen vil i praksis ikke være nede på meterpresisjon på en mineralgjødselspreder, men rettere at man varierer mengde mellom høyre og venstre kasteskive.
Både seksjonsstyring og variabel tildeling er funksjonalitet som ofte må kjøpes tilgang til, nesten som når man kjøper lisens til et program på datamaskinen.
Du må ha tilgang til riktige signaler
De usynlige signalene som er grunnlaget for navigasjonshjelp, er signaler som sendes fra satellitter som går i bane rundt jorda. Satellittene er en del av et system, og samlebetegnelsen på disse systemene er GNSS (Global Navigation Satellite System). Det finnes flere slike system, men de vanligste benyttet i landbruket er russiske GLONASS, amerikanske GPS (Global Positioning System) og europeiske Galileo (som enda er under utvikling). GPS er kanskje det systemet som har vært mest kjent blant folk flest, og dermed har disse teknologiske løsningene ofte blitt omtalt som GPS. Satellittene i disse systemene sender ut posisjonssignaler som antenna på traktortaket mottar, og med mottak av signaler fra minst 4 forskjellige satellitter kan vi stedfeste vår posisjon på jordoverflata. Noe av utfordringen er at ulike forstyrrelser på disse signalene gjør at posisjonsbestemmelsen vår ikke blir helt nøyaktig. Dette avviket, som kan utgjøre noen meter feilmargin, gjør det vanskelig å utføre en nøyaktig nok jobb med landbruksmaskiner. For å øke presisjonen og minimere feilmargin er vi derfor avhengig av noe som kalles korreksjonssignal. Disse signalene er behøvelig uansett om man velger en sporfølger eller mer avansert autostyring og gjør at avviket reduseres til centimeters-nivå. Noen signaler koster det å ha tilgang til, mens andre er gratis å bruke. Sjekk derfor ut hvilke korreksjonssignaler som er tilgjengelige i området ditt før du anskaffer GPS. Norsk Landbruksrådgiving har gjort en rekke undersøkelser landet rundt når det gjelder tilgjengelighet av korreksjonssignaler og kan bistå med råd rundt dette.
Tør å ta steget
Selv om det er en del å sette seg inn i, trenger det verken å være skummelt eller dyrt å trå inn i presisjonslandbrukets verden. Det er litt som å gå i en stige. Å investere i en sporfølger er som å være i de nederste trinnene. Det koster ikke så mye av oss og det er ikke veldig komplisert å jobbe der. I trinnene lenger opp, der autostyring og redskapsstyring befinner seg, er det litt mer utfordrende å mestre oppgavene og koster litt mer både av oss og lommeboka. Men når en først er der oppe har man mulighet til å utføre mye arbeid på en effektiv og nøyaktig måte. Det viktigste er at man finner ut hvor i stigen man føler seg komfortabel, både teknisk og økonomisk. Det krever at man gjør noen vurderinger i forkant, og vi i Norsk Landbruksrådgiving Nord Norge stiller gjerne som en diskusjonspartner i prosessen.
Nyttige lenker
- Rapport om arbeidet med NLR Dekningskart. Her kan du lese mer om hva vi har funnet ut om dekningsforhold på korreksjonssignaler så langt: https://www.nlr.no/media/news/nlr-s/2021/Filer/rapport-dekningsbil-2019-2020.pdf
- Her finner du dekningskartet med bakgrunn i undersøkelser gjort av NLR: https://portal.giscloud.com/map/1685713/dekningsbilen
